Tre pappaer på mikroekspedisjon med en flokk unger.

Snøen er tung og våt. Egentlig var den helt borte, men kong vinter prøver seg en siste gang her på Østlandet. Sammen med fem unger strever vi oss gjennom krattet, og løfter dem over bekken som flommer over i snøsmeltingen. Jeg har en fornemmelse av hvor vi skal, men blir allikevel usikker. Jeg hadde lyst å finne en ny leirplass langs elven og lure nu på om vi finner frem. De fem gutter er godt humør og de synger mens vi går. Da er det vil bare å mose seg videre. Med ett åpner det seg opp og den velkjente elven kommer til syne. Langs elvebredden er der akkurat nok plass til å sette opp lavvoen etter vi har ryddet litt med øks å sag. Guttene leker i snøen og lager små snøskip som sjøsettes. Vi prøver oss på fiske uten held. Å fiske sammen med en flokk barn kan sette tålmodigheten på prøve for selv den mest tålmodige. Linen vikler seg inn i et tre eller så sitter sluken seg fast i bunnen. Det er lettest med mark og duppe. Den tredje Pappa har valgt den letteste veien til leiren, nemlig med Kano. Jeg nyter selskapet av mine to kamerater som har blitt med på galskapen i å slå leir opp i selve vårløsningen og vi tar oss en lang kaffeprat mens barna leker.

Mye av leken er rett ved elvebredden og vi må vurdere risikoen hvis en av dem skulle falde ut i. Vannet er ikke varmer end ett par grader så et menneske klarer seg ikke lenge i vannet. Elven er rolig og vi vil hurtig få barnet opp igjen og aller viktigste vi har med skift til stor og liten.

Jeg og de to eldste guttene gikk på en liten ekspedisjon inn i skogen. Vi hadde funnet et revespor og følger langs elven. På et tidspunkt fikk vi en liten historie fortalt.  I sporet ser vi at reven hopper omkring og graver flere plasser. I et hull fant vi et krepsehode, og fra hullet ser vi minkspor. Dessverre for reven hadde minken bare etterlat seg hodet.  Vi satt å fundere over livet til reven. Martin sier «det må være hårdt arbeide å være rev og leve ute og alltid lete etter mat» og så sannelig har han rett.

Ved skumring padlet vi på skift med barna opp langs elven på utgikk etter hr og fru bever. Det er en nydelig rolig kveld og det er fint å være sammen med et barn av gangen på den rolige elven som snor seg gjennom skogen. Guttene elsker å være med å padle og jeg lar dem styre kanoen selv. Tilbake i leiren fortalte Pappa Jens historie rundt bålet og vi hygget oss med sjokoladepudding. Mange av barna fald momentant i søvn da de kom i soveposen med varmeflasken sin og jeg måtte bare synge noen få vers på godnattsangen før alle var i drømmeland.

Da kunne de voksne sitte seg ned ved bålet og endelig ha litt voksentid sammen.  Ut på kvelden etter mange røverhistorier fant jeg min elskede hengekøye og la meg for meg selv lidt vekk fra leiren. Det begynte å regne hen ad kvelden og det var søvndyssende å ligge i den varme posen og lytte på regnet mot overseglet. Jeg våknet om natten og merket at soveposen var våt utenpå. Det blåste  og overseglet hadde løsnet. Jeg var for doven til å gjøre noe med det og ble da heller ikke våt helt igjennom den tykke vinterpose.  Selv om det regnet lett stod alle opp og samlet seg rundt et stort morgenbål og spiste vår Frokostfavoritt: pannekaker og bacon.  Det beste med turen var å se barna leke alle sammen i lag. Det er ofte når der er mange barn med på tur at de stort sett klare seg selv og leker dagen lang. Det ble en tur med overskudd, felles opplevelser og sosialt samvær som vil sitte lenge i kroppen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.