Sammen med Øyvind på 5 dro jeg igjen av sted på tur i Mangenfjellet siste helg. Denne gangen skulle vi prøve ut lavvolivet på vinterstid.
Lørdag morgen stod vi klar på parkeringsplassen med en overlesset pulk og ryggsekken stoppet med alt man kan få bruk for i vinterskogen. I tett snøvær tok vi ut kursen over vannet og ble overrasket da vi plutselig stod i vann til over skiene, men heldigvis fant vi en fin leirplass ute på en odde. Lavvoen har ikke innertelt så vi valgte å grave de 40 cm ned til lyngen i hele lavvoen omkrets, for å ha det rent for snø innendørs. Med hver vår snøspade jobbet vi i en god time før vi var fornøyd. Og nu kom et avgjørende og spennende øyeblikk.
Så tidlig på sesongen har ikke snøen satt seg, så er vanskelig å bruke vanlige snøplugger. Jeg hadde derfor kjøpt noen 20 cm lange spiker som jeg ville prøve å banke ned i den frosne bakken, og det funket fint. Senere på dagen hadde snøen pakket seg rundt lavvoen der vi hadde gått så vi kunne sette fast bardunene.
Mens vi satt opp leiren fikk vi besøk av min kamerat Per Fredrik og hans sønn Samuel. Lidt senere kom også min kone og tvillingbror Thomas på et dagsbesøk. Thomas hadde astma og hadde ikke lyst å overnatte. Hele flokken gikk en skitur der barna fikk prøve å snørekjøre med hundene. Til middag satt vi 11 stykker inkludert hundene rundt bålet. Ut på kvelden reiste alle hjem, og igjen i leiren var Øyvind og jeg. Endelig skulle vi fyrer opp vedovnen i lavvoen. Vi bar inn glør med spaden, og snart hadde vi en deilig varme som sprede seg i hele rommet på den 12 personer store lavvo. Det var en fryd og få temperaturen fra 8 minus opp til over 20 grader. Vi la oss på reinskinnene og lå lenge og bare så opp i de flakkende skygger på teltduken. Jeg la ved rundt ovnen til tørk, og trengte bare å gå få meter vekk fra lavoen for å finne flere tørre stokke.
Vi valgte leirplassen ut fra flere forhold.
- Det lå høyt i terrenget så vi ikke skulle ligge i en kuldegrop.
- Det var nært vannet for fiske og vanntilgang.
- Vi fant et sted hvor der lå en masse veltede trær så det var lett å sanke ved.
- Selvfølge skulle stedet være noen lunde plant for liggekomforten.
Til kveldsmat stekte vi pannekaker og leste I boken «Pablo. Pingvin som ikke likte kulde», Øyvinds absolutte favorittbok som han ofte har med på turene. Når det blir mørkt i femtiden er det naturlig ikke å være lenge oppe på kvelden. Øyvind og jeg la oss tidlig i soveposen og sovnet nesten samtidig.
Vi våknet i mørket ved syvtiden, og etter å ha ligget en stund og pratet sammen om alt vi hadde drømt, fikk jeg lirket meg ut av soveposen og fyrt opp i vedovnen. Jeg skal sige vi hadde en god frokost med egg og bacon. Litt etter litt ble det lysere ute, og jeg sprang ut i blåtimen i stillongs med kamera og stativ og prøvde å få noen fine bilder av leiren i det fine lyset. Tåken lå tungt over skogen, men snart klarte solen å bryte i gjennom. Jeg elsker å følge med på lysets forandring fra den første skumringen til solen kommer helt frem. Vi skulle få et nytt besøk av venner til lunsjtid, så vi satset alle kort på å få fisk. Med nye tips i bakhånd satte vi i gang. Øyvind var ivrig, for han elsker fisk og skuffet var vi etter noen timer der vi ikke hadde fått et eneste napp. Det var litt vanskelig å jobbe ute på isen på grunn av alt overvannet, så kvelden før hadde jeg gravet vekk en del slaps så det kunne fryse på i løpet av natten. Snøen har en utrolig isoleringsevne, like god som glava. I en snøhule eller iglo vil der alltid være en temperatur på rundt null grader.
I dag var det mange som var ute for å nyte det fine føret og solen. Da Øyvind og jeg gikk på ski, slo det meg at mange foreldre var veldig klare for å gå langt på ski i dag, mens barna gav et helt annet uttrykk. Da jeg var lærer på folkehøgskole møte jeg flere ungdommer som ikke lenger hadde noen skiglede fordi de var blitt slept med på for strabasiøse turer som barn. Jeg merket selv hvordan det kriblet i kroppen etter å suse av gårder på søndagen, men hvis jeg virkelig ønsker å ha med guttene på flere turer må jeg bare akseptere at det ikke blir mange kilometer på full fart med en 5 åring med astma. Her kommer et lite tips: Hvis du har lyst til å få lidt trening er det bare å ta med en stor ryggsekk og pulk. Da selv på de små turer føles det som trening når du kommer hjem. Og blir barnet trøtt underveis er det godt å sitte litt oppe på pulken og kose seg med innholdet i sekken (rosiner, sjokolade, varm saft, en tykk genser, favorittbamsen, sitteunderlag, solbriller mm). I solnedgangen pakket vi sammen leiren og fjernet alle spor etter oss. Selv om vi hadde vært av sted i to dager, føltes det som mye lengere. Da jeg pakket fredag kveld spurte jeg meg selv om det virkelig var verdt innsatsen. Jeg kunne jo sittet i sofakroken og sett en film isteden. Men to dager i skogen blir ikke bare en god opplevelse der og da, det blir også noe til minnene når man er tilbake i hverdagen. Så ja, det var verdt det!
Her kan du se flere bilder fra turen
