Sitter igjen proppfull med inntrykk og opplevelser etter vår firedagers tur i Norges største sandkasse og innlandsdelta. For å dra på en litt legere tur måtte der en del pakking til. Min hverdag oser ikke akkurat av tid til å kunne ordne til tur. Denne gangen klarte jeg å starte allerede på mandag med å planlegge turen. Når hverdagens gjøremål er unnagjort er klokken ofte nærmere ni på kvelden, så da har jeg et par timer til rådighet der jeg også skal stelle og fore hos 5 hester før jeg stuper i seng. Så jeg var ganske stolt da vi kunne dra avsted fredag den 1. mai på morgen uten å stresse, ferdig og klar til tur. Rundt lunsjtid tøffet vår lille båt ut fra Fetsund lenser stappet til randen med alt vi ville trenge til et lidt luksuriøst opphold i naturreservatet. Denne luksusen bestod av: lavvo med ovn + 2 sekker tørr ved, to sett ekstra klær til barna, masse god mat og snacks og desserter og en dunk med 25 liter vann (så vi var fri for å rense alt vannet for parasitter).
Glad og fornøyd dro vi innover deltaet med den nye motoren vår. Jeg har ikke særlig mye erfaring med båtmotorer, og fikk meg også en liten overraskelse som nært kunne ha avsluttet turen brått. En del trær lå veltet ut i elven, og et tre så jeg ikke før i siste liten. Da jeg tok en kraftig sving for å komme rundt det, løsnet motoren plutselig fra båten, og stod og hoppet og danset i armene mine. Jeg fikk med en kraftanstrengelse dratt ut nødstoppen, og fikk løftet den tilbake på plass igjen. Med hjertet i halsen pustet jeg lettet ut. Herlighet! Jeg hadde åpenbart ikke satt den godt nok fast, amatør som jeg er. Det var bare held at jeg holdt så godt fast i den da det skjedde.
Jeg hadde planlagt å ligge på samme leirplass som for to og et halvt år siden, og gledet meg til et gjensyn med dette fine sted. Det skulle ikke gå etter planen. Vi hadde nettopp kommet oss ut av elveløpet og krysset åpent vann, for så å gå inn i et nytt elveløp. Men plutselig gikk vi på grunn med et voldsomt rykk på en av de utallige undersjøiske sandbanker. Heldigvis var det ingen som slo seg da vi bråstoppet og motoren overlevde. For å få båten ut på dypt vann igjen, måtte jeg hoppe ut i det iskalde vannet og dra den tilbake dit vi kom fra. Det tok tid, men til sist klarte jeg å få den fri. Jeg besluttet herved å finne et annet sted for leiren, og ikke prøve meg på flere hasardiøse utflukter i ukjent farvann.
Da vi hadde lesset av utstyret i leiren, dro vi tilbake og hentet onkel og tante som vi hadde en hyggelig ettermiddag sammen med. Det ble en del kjøring frem og tilbake med båten, men guttene holdt humøret høyt hele dagen. Den siste turen fra Fetsund da vi hadde returnert de besøkende, ble regnfull og kald.Men da vi kom frem til øya vår fristet sandstranden mer enn i den varme lavvo, og guttene lekte så godt at de var vanskelig å få inn i lavvoen til en sein middag.
Det første guttene gjorde da de våknet neste morgen, var å kle seg hurtig på og løpe ned til stranden for å fortsette leken. Det ble en rolig formiddag der jeg lå og leste mens guttene holdt på i sanden. Utover ettermiddagen ble jeg restløs av mitt stillesittende leirliv, så jeg fikk overtalt guttene til å ta en pause i leken og bli med på en liten oppdagelsestur. Vi rodde over elven og gav oss på vei inn i et merkelig landskap.
Et stort vann hadde tørket ut, og vi gikk på den tørre leirebunnen som hadde sprukket opp i flotte mønstre. Det var som om vi skulle være på den afrikanske savanne i tørketiden. Barna løp rundt og samlet svanefjær, og ute på det store delta med kilometerlange sandbanker gikk de igjen i gang med sin yndlingsbeskjeftigelse. Jeg måtte bare le! Det var ikke lett å få dem med noe sted når de ble så tiltrukket av sanden, så jeg lot dem bli værende i deres lille mekka mens jeg vandret lidt rundt for å se på fuglene.
Sand, sand, sand og atter sand. Over alt. Det var sand i soveposen. Det var sand i kamerabagen. Det var vanskelig å spise uten at det knasede i tenneren. Men til gjengjeld ga sanden meg tre barn som var i nærmest totalt harmoni med hverandre, og leken fortsatte i time etter time. Man må altså bare ha stor nok sandkasse, og her var vi i Norges største!
Lørdag var det festkveld, med både lørdagsgodt og tradisjonen tro, Freias sjokoladepudding med vaniljesaus’ og krem.Mens sukkerstormen dro over, hygget vi oss med lydbok i soveposene. På tur med barna har jeg hatt stor glede av lydbøker. Det skaper en ro som både store og små kan trenge etter en lang dag i frisk luft.
Tredje dag var langturdag, og vi våknet opp til blikkstille vann og strålende sol.
Vi pakket båten med masse mat, drikke og klær til alt slags vær, og tøffet av gårde med den lille båten vår. Guttene fikk i oppgave å speide etter sandbanker, for å unngå nye kollisjoner. Vi besøkte to fugletårn, og kom vidt omkring i området, men den aller største opplevelse var da Thomas oppdaget en liten åpning inn i elvebredden.
Da vi forsiktig kravlet inn kom, vi inn i en stor forlatt beverhule med to ganger, og plass til oss alle sammen på en gang. Det var rett og slett et fantastisk byggeri herr og fru bever hadde laget.
Siden denne nu hadde åpningen over vann var den fraflyttet, og vi fikk heldigvis ikke noen nærkontakt med et par vasse tenner.
Søndag var pizzakveld og, med fare for å gjenta meg selv, barna lekte i sanden mens jeg bakte pitabrødpizza i en gryte på primusen. For at ikke pizzaen skulle svi, seg la jeg den opp på noen småstein i gryten, noe som fungerte veldig fint.
Da det egentlig var sengetid for guttene ble det så fin solnedgang at vi bare måte ut å ta oss en kveldstur. Den står stadig for meg som noe av det beste vi gjorde sammen på hele turen. Vi hadde ikke noe mål, men gikk bare og tuslet langs stranden.
Spesielt Thomas var ivrig på å samle bevergnagde pinner. Jeg har en regel som sier at det barna vil ha med hjem fra tur må de selv bære selv, og Thomas bar et tungt lass. Flere ganger slapp han fra seg bunken for å masere de ømme skulder. Og med ny giv samlet han det hele opp og fikk det helt hjem til leiren.
Der var et nydelig og jeg sprang rundt med kameraet som en annen paparazzi og fikk noen fine bilder av barna i motlys på stranden.
Etter tre dager med sol våknet vi opp den siste dagen til tåke og striregn. Da var det utrolig godt å kunne fyre opp i ovnen og nyte en morgen i teltet med lydbok og pakking av tingene våre. Da jeg kikket ut av teltet svømte beveren forbi leiren nært land. På ettermiddagen vinket vi farvel til vår fantastiske leirplass og tøffet av sted i båten tilbake til sivilisasjonen.
Filmen bak historien:
Flere bilder fra turen:
