Hjemme igjen fra årtiets beste tur. På tur har jeg vært mange gange før, men jeg har aldri opplevd en telttur på vinteren sammen med barna mine. Det var de som gjorde turen til noe helt særlig. De har lekt og sunget, og latteren har runget mellom trærne. Selv med temperatur ned til 25 minus har de jobbet i vei og klart seg bra.
Barna har frosset veldig lite underveis, takket være en masse varme klær, og mine tidligere erfaringer med kaldt vær. Men der er tidspunkter hvor det bare er kaldt. For eksempel når vi skal ut av soveposen om morgenen, og tiden før der kommer varme i teltet fra primusen på kvelden.
Barn er utrolig gode til å være i nuet. Hver morgen har jeg ligget og prøvd å ta meg sammen til å komme ut av soveposen, fordi jeg tenker fremover på hvor kaldt det kommer til å bli. Guttene derimot våkner og begynner å synge, sangen går over i vitser, og så er de to grønne ormer som begynner å kravle rundt oppå hverandre. Godt varme av basingen hopper de ut av soveposen og kler på seg mens jeg kryper stønnene ut. Denne turen vekket noe til live i meg som har ligget i dvale siden jeg sluttet som folkehøyskolelærer. Barna har vist meg at det er fullt mulig å være på vintertur i telt igjen, sammen med dem.