I lavlandet er det ikke komme mye snø i år men til gjengjeld har skøyteisen ligget lenge. For et par uker siden investerte jeg i langturskjøyter, noe jeg lenge har hatt løst til å prøve. Første turen var på en fantastiske solskinn dag i februar og det var en flott opplevelse og suse i full fart av sted over isen. I Setskog i Aurskog-Høland blir det hvert år arrangert skøytefestival og i den sammenheng blir det brøyte 2 mil med skøytebane på Setten vannet.
Svenskene har en lang større tradisjon for langturskøyting og de har et munnhell der sier : Det finnes ikke sikker is, bare sikre skøytere. Det ligger mye visdom og praktisk erfaring i dette.
Vi har oppdaget noe helt nytt og spennende i skogen. Hvis noen spør meg, vil jeg si at jeg er ganske godt kjent i vår egen skog, men likevel ble jeg svært overrasket over et funn vi gjorde i siste uke bare 500 meter over i neste dal fra skogsleiren vår. Vi lekte ved bekken i skogen da Øyvind spurte meg: «Hvor kommer egentlig bekken fra?» Tjaaa… Det var et godt spørsmål som jeg ikke visste svaret på. Vi bestemte oss for å følge den opp over lia for å finne det ut.
Det er i dag vi skal prøve oss på Knutshøe. Jeg merker spenningen og gleden bre seg i kroppen idet jeg ligger og våkner i soveposen. Det er ganske tidlig og guttene er for lengst oppe og løper rundt ute og leker, mens jeg kravler ut av soveposen, gjennomgår ruten og prøvelsene vi står overfor i tankene. Jeg spent fordi jeg ikke med sikkerhet vet om vi kommer oss over det luftige partiet, men jeg har så utrolig lyst til å gjennomføre hele turen over ryggen. Jeg har lest et utall av beskrivelser av turen både fra bøker og på nettet. Der er nokså stort spenn mellom beskrivelsene. Fra bunnen av dalen ser det virkelig bratt og fullstendig umulig ut å passere et vist punkt på ruten uten sikring, men jeg er sikker på det vil se annerledes ut der oppe; tett på.
Etter en god frokost sammen med hele gjengen begir jeg, Martin og Elias oss rastløse avsted, ivrige etter å komme igang med dagens eventyr. Gårsdagens hviledag har gjort godt for alle og vi nesten løper avsted på stien frem mot startpunktet av ryggen.
Alarmen på telefonen ringer iltert, og jeg som akkurat har lagt meg, tenker jeg irritert i søvntåka før jeg får slått av den intense lyden. Heldigvis var det bare jeg som våkna, de andre får hvile litt til før de må stå opp og gjøre seg klare til dagens store utfordring; Besseggen. Etter å kledd på meg, og gjort klar til frokost, vekker jeg turfølget mitt; Elias og Martin på 8 år. Gutta har gleda seg i flere uker, men er nok spente på hva som egentlig møter dem.
Foto: Per Fredrik Gustavsen
Været ser i alle fall ut til å være på vår side, med sola på vei opp på en knallblå himmel, sjøl om temperaturen gjør at vi hutrer litt rundt primusen, mens havregrøten fortæres. Det er viktig med en god frokost før slike dagsturer, og vi har pakket med oss mat av ymse slag til å kunne kose oss med på turen. Både brødmat, varm mat, og litt nøtter og sjokolade, det kan jo slumpe at det er godt med litt premiering for god innsats underveis.
Gutta har hver sin sekk med vann, og litt ekstra klær i tilfelle været skulle skifte brått og hensynsløst, så legger vi i vei den første kilometeren mot bilen, som så skal ta oss ned til Gjende. Gutta virker opprømte og spente, men også veldig bestemte på at dette ikke skal bli noe problem, og vi skal ha en fin tur. Jeg kjenner jeg gleder meg til å dele opplevelsen av det å gå Besseggen med disse to suverene turgutta.
Etter ankomst Gjende er det litt ventetid før båtavgang, så da får vi tid til å prate litt om dagen, og hvordan vi bør legge opp turen. Båtturen ut til Memurubu går som smurt. Gutta koser seg, og ser storøyd rundt seg på den mektige naturen som åpenbarer seg i dette fantastisk fine området. I det vi går i land, oppdager vi raskt at vi ikke er de eneste som skal gå denne turen i dag. Det er mange mennesker på kaia, men vi tar det med ro, og ikke lenge etter er de fleste forsvunnet oppover lia, og vi kan starte vår ekspedisjon, uten å føle at vi går i kø.
For femten år siden møttes jeg og min kone Heidi på folkehøgskole. Vi var begge mer enn gjennomsnittlig interessert i friluftsliv. Siden da har vi hatt haugevis av turer sammen både i Norge og i Montana i USA der vi bodde, jobbet og studerte halvannet år. Det aktive livet sammen skulle dessverre ta en brå slutt en dag i slutten av juli i 2013.
Der er noen dager i livet man bare skulle ønske man kunne trykke på tilbakespoleknappen, og forandre på det som skjedde. Dette er historien om en dag der ett øyeblikk endret vårt liv for mange år fremover. Det er også en fortelling om hvordan Skogsliv ble til, og hjelper oss igjennom den nye utfordrende hverdag etter ulykken.
Vi var på vår livs mest fantastiske tur. Helt siden de tre guttene kom til verden hadde vi drømt om å dra på en lang kløvtur med barna i fjellet. Etter flere ukers planlegging og pakking var vi klar for tur. Vi dro avsted i to uker på Lifjell sammen med barna og tre hester.
Vi hadde savnet langturene i fjellet siden barna ble født, men nu når tvillingene var blitt fire år og storebror seks, følte vi at alle var klar til en liten ekspedisjon. Vi har vært på mye turer siden barna ble født, men bare et par dager av gangen. Nu skulle vi endelig prøve oss på en langtur igjen.
