Denne historien jeg nå skal fortelle er kanskje en av de beste friluftslivsopplevelser jeg har hatt de siste fem årene.

En tur blir til

Det hele startet i siste uke da min sønn Øyvind spurte om han kunne ta med to venner til Oslo skisenter/Tryvann og overnatte i minibussen. Min eldste sønn Martin spurte også noen venner og det ente opp med 9 ungdommer som skulle være med og overnatte. De yngste skulle sove i minibussen og de eldste i lavvoen med vedovn. For noen var dette første natt ute på vinteren og for noen var det bare andre gang på ski.  Vi har det meste av vinteren vært i Tryvann og stått på ski. For et år siden kjøpte jeg en gammel minibuss som vi har malt og satt i stand med vedovn, spisekrok og 5 senger. Den er et helt perfekt utgangspunkt for en helg på ski. Om kvelden koser vi oss med god mat, spill og film. Vedovnen er bare helt super, den gir deilig varme og tørker klærne på et blunk.

Onsdag gikk jeg i gang med de mange forberedelser og pakking av utstyr. Jeg elsker faktisk å pakke og hygger meg med det. I starten av prosessen er det litt kaotisk men stille og rolig for jeg et overblikk. Det viktigste var å ha gode dialog og informasjonsstrøm med alle foreldrene så de følte seg trygge på opplegget. Noen foreldre kjente jeg godt helt tilbake fra da jeg jobbet i barnehage mens andre hadde jeg nylig hilst på.  Noen hadde alt utstyr mens andre manglet noe. Jeg har lenge hatt den store hobby og samle turutstyr for da og kunne låne ut til de som trenger. Jeg er heldig å jobbe i en gjenbruksbutikk hvor der kommer inn mye fint utstyr. Ski, soveposer, liggeunderlag m.m. ble funnet frem fra det store utstyrsrommet. Jeg satte opp en hovedplan for helgen men også en kriseplan med forskjellige scenarier ble planlagt. Og det skulle vise seg å være en god ide. Foreldrenes tilbakemelding var veldige positive det virket som de hadde tillit til meg og tro på planen for helgen. Der var flere ting som jeg jobbet mye med i forveien av turen. Mat er et utrolig viktig moment og jeg sikret meg at alle ungdommene likte de middagsrettene jeg hadde valgt. Til lunsj og frokost var der mange muligheter så her regnet jeg med at der var noe for enhver smak, Brødskiver med diverse pålegg, nudler, frokostblanding, suppe og kakao m.m. Varme var også en viktig faktor og jeg laget en god del småved på forhånd så det ville være enkelt å fyre i vedovnene. Førstehjelpspakken ble gått igjennom og små reparasjoner ble gjort på turutstyret.  Jeg var ekstra spent på om jeg ville finne en god leirplass ikke så langt fra Bussen. På kartet så det lovende ut men jeg var ikke sikker.

Endelig avsted

Lørdagen kom og jeg våknet utvilt med sommerfugler i magen. De siste ting ble krysset av på huskelisten og vi trillet ut fra tunet på vei mot et spennende eventyr. Da jeg parkerte bussen løp jeg hen og så spent over snøskavlen ved parkeringsplassen. YES 100 m nede i skogen er var der en perfekt plass til lavvoen, skjermet er de stor snøskavler.

Det var påskestemning i skianlegget med blå himmel og sol. Vi cruiset alle avsted ivrige etter fart, spenning og kanskje lære noen nye triks på hoppene.

Så utrolig deilig å være avsted sammen med disse herlige ungdommer. Ut på ettermiddagen gikk jeg i gang med å sette opp leir. Jeg hadde egentlig tenkt at ungdommene selv skulle gjøre det men skianlegget lukket først kl.17 og det ble i det seneste laget å begynne med det da. Det tok meg ikke lang tid før det meste var på plass. Litt etter litt samlet vi oss i lavvoen og det var gøy å se og høre deres reaksjon når de kommer inn i den varme lavvo og satte seg på reinskinnene. En gigantisk gryte med spagetti og kjøttsaus etterfulgt av sjokoladekake og en god del snaks til dessert ble inntatt av 9 sultne ulver. I min planlegning husket jeg heldigvis at aktive ungdommer spiser helt vanvittig mye.

Hvordan holde seg varm gjennom natten

Ut på kvelden tok jeg en liten prat med dem om hvordan de best kunne holde varmen hele natten. Det er viktig å sove med lue og hals fordi det meste av varmen forsvinner ut her. Samtidig er det lurt ikke å ha alt for mye kler på da det vil isolere for kroppsvarmen der skal varme opp soveposen. I 5 –10 minus er ullkler nok med evt. en tynn flecegenser i tillegg. Noe vi alltid bruker på tur er en flaske med varm vann som ekstra varme nede ved føttene og det hadde jeg med til alle.

Da jeg ligger meg for kvelden er jeg ganske spent. Jeg håper virkelig at alle for en god natt uten å fryse. Spesielt de som har første natt ute. Temperaturen er bare 8 minus så jeg satser på det går bra. Jeg har bedt alle ta kontakt med meg hvis de for problemer i løpet av natten.

Tøffe syvåringer

Akkurat nå når jeg skriver dette kommer jeg på en artikkel jeg skrev for mange år siden, den hetter DE UTROLIGSTE TING KAN SKJE NÅR PAPPA LIGGER SYK PÅ SOFAEN. Da dro Martin som den gang var 7 år sammen med siste beste kammerat Vebjørn ut på overnattingstur om vinteren. Mitt på natten våkner Vebjørn og er iskald. Løsning er ganske utrolig med tanke på deres alder. Martin foreslår at de kan dele sovepose. Vebjørn for varmen igjen og de sover ute under åpen himmel resten av natten.

Tilbake til nåtiden og leiren ved Tryvann

Da jeg neste morgen kommer ned i lavvoen ligger alle langt inne i posene. Der er helt stille og det tar jeg som et godt tegn. Jeg fyrer opp i ovnen og i takt med gradestokken går oppover blir det litt etter litt liv i leiren. Alle har sovet godt og jeg ser ansikter som lyser av stolthet fordi de har klart å sove ute en vinternatt. Klokken nærmer seg 9 og nå er alle i full gang med å gjøre seg klar for enda en dag i bakken. Planen er nemlig å være de første og det er vi.

Vi suser av sted ned igjennom de urørte nypreparerte løyper. Jeg er så utrolig glad for at alle har sovet godt og det mest krevende på turen er gjennomført. Nå er det bare å nyte dagen.

En Kriseplan blir satt i verk

Akkurat når jeg var uten bekymringer kommer telefonen jeg ikke hadde å få men som jeg heldigvis var forberedt på. Det er Martin som ringer, en av hans venner har slått seg og armen kan være brokket. Jeg kontakter skipatruljen og de kjører ned til den skade. Imens jeg venter gir jeg veiledning til mine barn om hva som var hent og hva de må gjøre. Martin samler alle ungdommene ved lavvoen og der skal de vente til jeg er tilbake. Ideen med dette er jeg ikke risikere at noen skader seg mens jeg er på legevakten. Jeg for også kontakt med foreldre og vi avtaler å møtes ved sykehuset. Hånden var brokket og det ble dessverre gips og en måneds pause på ski. Tilbake på Tryvann finner jeg hele gjengen ved lavvoen som avtalt, de er mitt i en stor snøballkrig.  Grunnen til at denne situasjon gikk så knirkefritt var at både jeg, ungdommene og foreldre viste hva kriseplanen min gikk ut på og at alle hadde mobil så jeg kunne gi dem beskjed. Der var stadig noen timer igjen i bakken og den gikk heldigvis fint.

Noen ettertanker

Jeg kan ikke annet inn å være utrolig fornøyd. Jeg hadde med meg 9 ungdommer på tur og det gikk veldig bra. Alt jeg hadde forberedt fungerte og selv kriseplanen var riktig uttenkt.  Det er klart at med over 20 års erfaring med friluftsliv som folkehøgskolelære, vilttekniker og pedagog i naturbarnehager, et utall private ture i inn og utland året rundt ja da burde denne lille turen være en enkel sak for meg.

Men og ja der et “men” For bare et halvt år siden trodde jeg ikke det ville være mulig og nå til der jeg er i dag.  Jeg har de siste 5 årene møtt på ganske heftige utfordringer. De som kjenner meg eller har lest tidligere artikler vet at i mars 2016 ble jeg alvorlig psykisk syk, da min ellers så kontrollerte bipolar lidelse ikke lengre kunne temmes. Det tok hele 3 år før jeg igjen ble stabil og kunne slutte med langvarig innleggelser på psykiatrisk sykehus og mange forskjellige behandlingsformer. Det var en tid jeg nesten ikke så min kone og barn og hadde ikke noe liv. Jeg kan nå kontrollere sykdommen og forebygge nye utbrudd. I de årene ble selvfølelsen og selvtilliten satt langt tilbake. Siste år ble jeg 100 % ufør med en liten 4 timers frivillig jobb i en gjenbruksbutikk. Min fremtid til mitt ellers elsket arbeidsliv var slutt men kanskje ikke helt. Jeg blir langsom bedre med månedene som går men denne helgen tok jeg et syvmilskritt i riktig retning og det gav meg stor mestringsfølelse. For et år siden var dette utenkelig. Og hvem vet kanskje en dag er jeg tilbake som friluftslivveileder i en eller annen form. Frem til da blir det forhåpentligvis mange fine opplevelser i naturen sammen med barn, unge og voksne.