I dag hadde vi en flott tur over isen på vannet Mjermen. Før helgen har det regnet en masse og så fikk vi igjen kulde, noe som gav oss en ny hard is uten snø. Vi tok sparkene våre og suste av sted over isen. Underveis lærte jeg Martin på 7 år hvordan man kan se på isen hvor den er trygg og hvor den kan være tynn og briste. På de mørke partier rundt en øy og der hvor vannet svinger skarp rundt en odde er isen tydelig tynnere på grunn av strømmen selv om den er 40 cm på det tykkeste. Vi så flere steder helt åpent vann.
Ved innløp og utløp er isen også usikker. På store vann kan der være åpent midt ute på der råken er laget av vinden. Jeg instruerte Martin hvordan man bruker ispiggene til å dra seg opp på isen hvis man skulle være uheldig å falde igjennom. Det var deilig å være på en enkel tur uten så mye pakking og bare bruk tiden sammen og utrolig morsom måte å bevege seg på for store og små.
Våre naboer er noen hyggelige typer. De hjelper oss hver vinter med året vedhugst. Vi har delt opp jobben mellom oss. De tar seg av fellingen og kapping av grener, mens jeg drar det opp til gården og kløver det. Av mange er de uønsket, men av oss er de et interessant og kjært bekjentskap som tar vare på sin familie. I løpet av de siste årene er vi blitt godt kjent med dem. De bor ved elven i deres selvbyggde hytte. Her bor hele familien til herr og fru Bever.
Nedenfor gården renner elven Mjerma med sitt rene klare vann. Om sommeren er det et bade- og padleparadis. I dag dro vi ned for å se hva beverne hadde drevet med siden sist, og jeg skal hilse og sige at de ikke hadde ligget på latsiden.
Beveren lever hovedsakelig av bark. Helst fra ospetrær, men i mangel på osp spiser den bjørk og or. Langs elva lå bjørkene strødd. Ferdig avgreinet og klar til å dra hjem til gården. Mange store trær hadde den begynt å gnage på, men latt dem stå, og gått løs på andre isteden. Beverens tenner vokser hele tiden, så mye av den gnagingen som ser uhensiktsmessig ut, er for å slipe tennene. Der trærne var felt hultertibulter, ble det spennende klatreområder for barna. Vi tok en bålpause i beverens rike, og stekte grove toast i vaffeljern og drakk kakao med krem til.
Overalt lå pinner ferdig avbarket, og guttene elsker å samle på pinner. Vi har en regel som sier at det de vil ha med hjem, må de selv bære, og jeg skal si de slepte og bar. Beveren er oftest å se i skumringen, så vi traff dem ikke denne gangen, men vi har hilst på de fascinerende dyrene flere ganger tidligere når vi har padlet eller gått langs elva i kveldingen.
Her litt morsomme fakta om beveren:
Beveren er vår største gnager og lever et underlig liv. Beveren jobber jevnt og trutt, fast bestemt på å øke sine sjanser for å overleve. Den bygger dammer og hytter, sikrer seg et vinterlager av mat og kan dykke under vann i opp til 15 minutter. En arbeidshest som setter preg på sine omgivelser og som jobber med å forbedre sine levevilkår – kanskje litt som mennesket?
Beveren velger helst et leveområde der det ikke er nødvendig å bygge store dammer, men beveren er avhengig av stabil vannstand for å overleve. Er det ikke gode vannforhold vil beveren bygge dammer for å sikre god tilgang på mat og stabil beskyttelse for rovdyr. Om sommeren samler beveren sammen kvister og trær som den lagrer under og i nærheten av vann. På den måten har beveren tilgang til mat under isen om vinteren. Den største demningen som er registrert fant man i Jeffersonelva i USA, og den var 643 meter lang, over 3 meter høy på midten, og 6 meter bred i bunnen.
