På tur uten mamma – Slik ble Skogsliv til

For femten år siden møttes jeg og min kone Heidi på folkehøgskole. Vi var begge mer enn gjennomsnittlig interessert i friluftsliv. Siden da har vi hatt haugevis av turer sammen både i Norge og i Montana i USA der vi bodde, jobbet og studerte halvannet år.  Det aktive livet sammen skulle dessverre ta en brå slutt en dag i slutten av juli i 2013.

Der er noen dager i livet man bare skulle ønske man kunne trykke på tilbakespoleknappen, og forandre på det som skjedde. Dette er historien om en dag der ett øyeblikk endret vårt liv for mange år fremover. Det er også en fortelling om hvordan Skogsliv ble til, og hjelper oss igjennom den nye utfordrende hverdag etter ulykken.

Vi var på vår livs mest fantastiske tur. Helt siden de tre guttene kom til verden hadde vi drømt om å dra på en lang kløvtur med barna i fjellet. Etter flere ukers planlegging og pakking var vi klar for tur. Vi dro avsted i to uker på Lifjell sammen med barna og tre hester.

Vi hadde savnet langturene i fjellet siden barna ble født, men nu når tvillingene var blitt fire år og storebror seks, følte vi at alle var klar til en liten ekspedisjon.  Vi har vært på mye turer siden barna ble født, men bare et par dager av gangen. Nu skulle vi endelig prøve oss på en langtur igjen.

Den første uken hadde vi med gode venner på turen. Det var veldig fint å ha med gode hjelpere til hester og barn. Fjorten utrolige flotte dager var nesten over og vi kunne se tilbake på mange gode opplevelser sammen.

Vi hadde lykkes med turen. Hestene hadde gjort jobben sin, og hadde vært et flott turfølge.

Mange minner var samlet, en tur med bare solskinn ville bli husket lenge. Vi hadde møtt på mange utfordringer, men hadde klart og løse dem underveis.

Nå kom vi til møte vår største.

Ulykken

Heidi Forteller:

Vi står og ser ned på vårt for tiden jordiske gods. En gigantisk haug av utstyr som skal transformeres ned i en ryggsekk, og bli til fire ryddige kløvsekker, og det helst før små og store har mistet tålmodigheten eller det har begynt å regne ned i kaoset. Vi følger vårt vanlige system, nemlig at det er bedre med system i rotet, enn rot i systemet.

Vi er i god gang med å lesse Syver og Hårek da en fjellvandrer kommer forbi. Han sier at det er meldt så mye regn at vi kan risikere at elvene stiger betydelig. Dette setter ytterligere fart på pakkingen. Vi ønsker ingen strabasiøse elvekryssinger med hestene. Spesielt ikke Syver, som ikke er glad i vann. Vi var forberedt på at elvekrysninger med Syver kunne by på problemer. Hesten hater å bli våt på hovene, og går utenom alle sølepytter. Vi hadde øvd på elv hjemme, og den grunne elva i Årmotdalen fungerte også som utmerket treningsarena i dagene vi hadde base der. Syver krysset flere elver på veien til Hollane uten problemer, så så lenge regnet ventet litt skulle hjemturen gå glatt. Martin springer først, med meg etter med Syver og Hårek i friskt skritt pent på rekke etter meg på stien. (Hårek bundet i Syvers kløv. Husk tynt tau som kan ryke og sikkerhetsknute.) Til sist i rekka, litt lenger bak, danner Kasper, Øyvind og Thomas baktroppen sammen med Sylvester i et litt mer bedagelig tempo.

Da vi kommer til den aller siste elva omtrent to kilometer fra bilen og en kilometer fra grusveien, lurer jeg et øyeblikk på om vi skal vente på de andre. Martin finner raskt veien over på steinene, og jeg bestemmer meg for at vi ikke trenger hjelp. Bunnen er temmelig ujevn med store steiner. Jeg regner med at Syver kommer til å prøve å forte seg over elven, så jeg slipper Hårek løs så han ikke skal bli dratt overende av Syver. Så er det bare å ta i mot Hårek på andre siden, tenker jeg.

Jeg så det virkelig ikke komme. Jeg har akkurat hoppet fra stein til stein over elva med Syver i leietau etter meg, og satt føttene trygt på andre siden, da Syver bestemmer seg for å hoppe ut av elva. Akkurat der vi kommer på land ligger det en stor stein, så passasjen er litt trang. Syver hadde nok beregnet at han akkurat fikk plass til å hoppe forbi meg, men han hadde ikke tatt med kløvveskene i beregningen. Den ene vesken treffer meg som et lokomotiv i ryggen, og jeg blir kastet fremover og lander på hodet i en stein. Om jeg er bevisstløs et øyeblikk eller to er det ingen som vet, men jeg kommer raskt til meg selv og konstaterer at jeg ligger på knærne i ura med blodet rennende nedover ansiktet. Plutselig går det opp for meg at stakkars Martin har vært vitne til dramaet, og at Hårek er på vei nedover stien i bestemt marsj. Jeg kommer meg på beina i en fart, roper til Martin at han skal holde seg i ro, og langt unna Syver. Jeg får bundet Syver i et tre, og stavrer nedover stien mens jeg roper «prooo» med skjelvende stemme. Ingen respons. Jeg setter i lett trav, og får tatt igjen Hårek etter ca femti meter. Etter å ha bundet Hårek sammen med Syver, setter jeg og Martin oss ned og venter på de andre. Akkurat i det vi har satt oss, kommer regnet. Og da snakker vi ikke om småregn, nei det øser ned. Sylvester og tvillingene kommer seg over elva uten problemer, og synet av min blodige og begredelige fremtoning er ikke mer sjokkerende enn at Kasper tar frem kameraet for å få dokumentert hendelsen.

Resten av turen ut av fjellskogen blir temmelig strabasiøs. Jeg føler meg fortumlet, men ellers fin. Det verste er engstelsen over at det kan være alvorlig. Hodeskader er ikke til å spøke meg, og vi har ikke mobildekning. Så det er bare en ting å gjøre, nemlig å komme seg ut fortest mulig. Det er lettere sagt enn gjort med tre hester, en halvt svimeslått mor, og to slitne fireåringer. Løsningen blir at jeg og Thomas rir, mens Kasper bærer Øyvind. Martin har tilsynelatende endeløst med energi, og løper lett bortover stien.

Kasper går hundre meter bortover stien med Syver og Hårek, binder dem til et tre, henter oss, går de hundre meterne bort til Syver og Hårek, og så forfra igjen. Slik strever vi oss møysommelig ut. Stien er sleip og glatt, og det regner tett. Da vi endelig når grusveien, en drøy kilometer fra bilen, føler jeg med ok, og leier Sylvester det siste stykket så Øyvind og Thomas kan ri, og Kasper ta Syver og Hårek.

Vel nede ved bilen slår vi leir. Jeg har fått en kul i pannen på størrelse med en halv tennisball, og vi bestemmer oss for at dette må være en sak for legevakten. Der er de ikke bekymret, og det ser ut til at jeg slapp fra det med skrekken. Etter tre uker gikk det rett nedover.

Kasper forteller:

Der er nu snart gått to år siden ulykkesdagen, og vi har lært å leve med at Heidi ikke lenger har mulighet til å være med oss på tur. Hun fikk et såkalt post comotio syndrom, dvs. hjernerystelse som ikke går over. Mye av dagen må hun hvile seg og unngå å utsette hjernen for stimuli.  Heidi kan gjøre det meste, bare i meget små doser. Hvis man møter henne er det ikke lett å se at der er noe galt. Det går opp og ned med formen. I perioder kan hun ikke gå lenger enn til postkassen og tilbake. Vi trodde det kanskje ville ta noen måneder, men har nu innsett at det vil ta år før hun igjen er frisk. Vi synes likevel vi er flinke til å minne oss selv om at vi var heldige, og Heidi faktisk er hjemme, i live og uten alvorlige hjerneskader.

Vi var jo akkurat kommet så godt i gang. Så hva skulle vi gjøre nå? Sitte og vente på at mamma ble frisk, eller fortsette med familiefriluftslivet uten henne? Til beste for alle parter valgte vi det siste. Slik ble prosjekt Skogsliv til. Et av symptomene til Heidi er ekstrem overfølsomhet for lyder (ikke ideelt med tre små barn i huset), og da passer det fint at vi kommer oss ut og av sted.

Jeg opplever en helg med telttur som en oppladning i en travel hverdag. I perioder har Heidi vært så sprek at hun har kunnet komme på besøk til leiren vår. Jeg og guttene får en felles opplevelse og samhold, og det er en annerledes og for oss verdifull måte å være sammen på. Da jeg jobbet som friluftslivlærer på en folkehøyskole i Nord-Norge var det å inspirere andre til å være i naturen en stor glede for meg. Det er den samme gleden jeg opplever ved å formidle de gode opplevelsene i naturen på Skogsliv. Jeg var aldri flink på skolen som barn, og opplever nå i voksen alder en stor glede over å skrive de små historiene mine her på Skogsliv. Det gleder meg stort når jeg hører at barn har begynt å sove ute i hagen etter at de har blitt lest høyt for fra Skogsliv. Eller da jeg fikk en tilbakemelding om at en av historiene mine fikk en syvåring til å legge fra seg Ipaden og gå ut og leke i snøen. Jeg synes også det flott når folk bruker nettsiden til å spørre om råd. Jeg har opplevd at selv erfarne friluftsfolk blir i villrede når de plutselig skal ha med poden. Jeg ønsker å inspirere til å oppleve gleden over å være i naturen. Om du finner den i soveposen på terrassen eller på Svalbard spiller ingen rolle.

Håper snart mamma blir med på tur igjen.