Jeg nekter å la meg skremme og ødelegge vår fremtidig skogsliv på grunn av en liten orm med zigzag mønster på ryggen. Men jeg fikk respekt for den lille fyren på lørdag da Øyvind på 5 år ble bitt av huggorm og det endte med ambulanse og helikopter.

Dette er ikke ment som en skremselkampanje. Tvert imot med 60-70 døgn ute i året og like mange dagsturer er dette første gang en av oss er blitt angrepet av dyr i skogen. Huggormen ønsker ikke å bite og prøver å komme seg vekk, den krøller seg sammen og advare deg med hvesing hvis du nærmer deg. Du må røre den eller være min. 10 cm fra den før den til sist bitter. Og ofte er det bare skremmebitt uten gift (tørrbitt).

Her er historien om hva som skjede og hva vi gjorde  

Vi var på overnattingstur sammen med tre familier og hadde akkurat kommet opp til leiren. Barna klatret rundt på noen store steiner.

Med et hørtes et skrik som ikke var helt vanlig. Øyvind humpet mot meg mens han tok seg til legen rett over langstøvler. Da jeg første gang så på beinet var det bare lidt rødt men i løpet av et minutt ble det mer rødt og to hvite prikker med 6 millimeter  mellomrom kom frem på huden. Øyvind hadde ikke sett hva det var som hadde gjort ondt men nu var jeg sikker på han var ble bitt av huggorm. Jeg smurte xylocain som er en lokal bedøvende salve og det hjalp etter litt tid. Jeg ringte vaktlegen for og hører deres synspunkter for videre oppfølgning.  Legen hadde en del kontrollspørsmål: «er han blek og klam i huden?» «er han blå rundt munnen?». Da han spurte hvordan han pustet trekk jeg om genseren og så på mage og brystkasse. Her var det tydelig at han hadde middels vansker med pusten. Dette var ca. 5 minutter etter bittet og siden det kunne være starten på en overreaksjon fra kroppen måtte det gå hurtig med for å få legehjelp og motgift.

Heldigvis kunne en av de andre foreldre bære Øyvind. Imens vi gikk ble jeg  satt over til alarmsentralen.  Øyvinds tilstand var hele tiden stabil og han virket fattet og pratet med oss. Hele veien ble jeg spurt om spørsmål om Øyvinds tilstand.  Selv om Øyvind tilstand ikke hadde forverret seg ville de ikke ta noen sjanser på grunn av pustevansker og mulig begynnende anafylaktisk sjokk. Der ble derfor rekvirerte helikopter. Nede fra bilen hadde vi 5 minutter frem til første mulig landingsplass på jordet ved gården.  Jeg sagde farvel til Alarmsentralen og ringte hurtig Heidi for å fortelle hende om situasjonen så hun ikke skulle bli overrasket når ambulanse kom og helikopteret landet ved gården. Jeg kunne heldigvis meddele at Øyvind virket bra etter omstendighetene.

Vi dirigerte helikopteret ned og en lege kom ut og undersøkte Øyvind.  Hevelsen i bittet hadde sunket så det var sannsynligvis et tørbitt (30% av alle huggormbitt er uten gift eller veldig lite gift). Han fikk for en sikkerhet skyld en av sprøyte med motgift. Siden situasjonen holdt seg stabil dro helikopteret av sted igjen og vi tok ambulansen til legevakten for videre observasjon.

Etter en times tid var alt bra og vi kunne dra hjem til gården.

Noen ettertanker.      

Jeg er ofte avsted alene med barna men denne dagen var vi heldigvis flere. En kamerat hjalp meg med å bære mens andre var sammen med resten av barna som måtte bli igjen. Hvis jeg hadde vært alene hadde det blitt lidt mer kronglet og tatt legere tid å komme ut til helikopter.

I skogen har helikopter kun mulighet til å lande på myr eller hugstfelt da er det lettere på fjellet. Bruk av helikopter er også væravhengig.

Jeg vil ikke la denne opplevelsen fylde mine tanker når vi er i skogen.

Jeg vil heller være godt forberedt og ha tenkt igjennom hva jeg gjør i slike situasjoner når jeg er på alenetur med guttene langt ute i skogen. En ting jeg var glad for var appen til luftambulansen, når de trengte et koordinat på vår plassering, kunne jeg lett gi dem grader og minutter som er koordinatsystemet til luftambulansen. Under den lange samtalen var jeg ved å gå tom for strøm og da var det godt å kunne sette inn min Powerbank men nok strøm til flere timers samtale. Det var også fint å kunne lindre Øyvinds smerte med lokalbedøvelse. Det meste av tiden pratet jeg med alarmsentralen litt vekk fra Øyvind så han ikke fikk med seg samtalen og deres bekymring. Det er utrolig viktig hvordan vi voksne opptrer, for det smitter lett over på barnet. Øyvind virket helt rolige uten å være engstelige. Vi forklarte han hele tiden hva som skulle skje og hvorfor. Han synes det var spennende at der skulle komme et helikopter.

Jeg har nu enda en gang fått testet meg ut i en vanskelig situasjon der jeg både skulle ta vare på den skadet og de gjenværende barn som var bekymret. Jeg har alltid vært opptatt av å lære om førstehjelp og har gått mange forskjellige typer kurs, så når det skjer en ulykke på tur vet jeg hva jeg skal gjøre, det gir meg en stor trygghet og styrke.  Sammen med barna har vi noen gange førstehjelpøvelser på tur. Guttene liker å lærer om hva de kan gjøre for å hjelpe hverandre. De følger seg stolte over å mestre ferdighetene, og de for følelsen av at de kan være viktige for andres liv. Mange barn har reddet andre barn og voksne.  Jeg håper at denne artikkel og de links jeg har lagt inn kan hjelpe noen til å være foreberedt og følle seg trygg på neste tur. God fornøyelse med kunnskapbygging og øving i felten.