Det er i dag vi skal prøve oss på Knutshøe. Jeg merker spenningen og gleden bre seg i kroppen idet jeg ligger og våkner i soveposen. Det er ganske tidlig og guttene er for lengst oppe og løper rundt ute og leker, mens jeg kravler ut av soveposen, gjennomgår ruten og prøvelsene vi står overfor i tankene. Jeg spent fordi jeg ikke med sikkerhet vet om vi kommer oss over det luftige partiet, men jeg har så utrolig lyst til å gjennomføre hele turen over ryggen. Jeg har lest et utall av beskrivelser av turen både fra bøker og på nettet. Der er nokså stort spenn mellom beskrivelsene. Fra bunnen av dalen ser det virkelig bratt og fullstendig umulig ut å passere et vist punkt på ruten uten sikring, men jeg er sikker på det vil se annerledes ut der oppe; tett på.

Etter en god frokost sammen med hele gjengen begir jeg, Martin og Elias oss rastløse avsted, ivrige etter å komme igang med dagens eventyr. Gårsdagens hviledag har gjort godt for alle og vi nesten løper avsted på stien frem mot startpunktet av ryggen.

En advarsel møter oss rett før vi begynner på første klyving.

Jeg lar guttene gå først. Det går rett opp i skaret, men der er gode tak å holde i.

Etter morsom klyving er vi kommet opp og forbi vår første hindring. Nå går det jevnt oppover og det er en ren nytelse å være avsted sammen med guttene. Med ett ser vi leiren langt der nede. En liten mann på størrelse med en maur vinker opp til oss, og flere små maur kommer ut fra en bitteliten lavvo og vinker.

Oppe på første topp på ryggen tar vi oss en lang pause for å rekronisere det neste hinderet. Umiddelbart ser det rett og slett umulig ut å forsere. Det eneste sted det er mulig å komme opp ser det ut som vi vil henge i fritt fall på 4-500 m hvis er uheldige, og det vil jeg ikke ta sjansen på. Litt etter litt ser jeg i kikkerten merkene av fotavtrykk på steinene fra de mange som har gått ruten, og der hvor den går er man beskyttet av en rekke store stein så man ikke faller ut over kanten. Underveis er det flere små hyller som gjør at et uventet fall ikke bli langt.

Før vi starter spiser vi og drikker godt. Jeg forklarer alvoret og at vi nu må konsentrer oss og ikke prate. Det er også viktig at vi klatrer tett så ingen får løse stein i hodet. Guttene skjønner tegningen og vi gjør et fremstøt.

Det er en spennende vei oppover, men egentlig fin og trygg, og når vi kikker ned i dalen, kiler det godt magen.

Etter et kvarters tid står vi pustende på toppen og har klart den siste hindring med glans. Vi er helt euforiske og glade over ha lykkes. Vi feirer med marsipan og lang pause i solen og nyter synet rundt oss.

Utsikten er rett og slett bare helt fantastisk og er vanskelig å sette ord på uten at det lyder som en klisjé. Rett frem har vi mange snødekte topper i indre Jotunheimen, ned til høyre ligger dalen med en turkis elv som slynger seg avsted og ender ut i en stor foss.

Og mot nord Gjendevannet, Besshøe og Besseggen der vi ser små maur på vei over. Vi har nå brukt vel 3 timer og vi er halvveis over ryggen. Nå smaler ryggene inn og vi må nå passe på våre veivalg, så vi ikke kommer ut mot kanten av stupet. Adrenalinet har fordampet fra kroppen og vi begynner å merke vandringen i beinene. Etter i alt 6 timer er vi nede i dalen igjen. Vi døper våre trøtte føtter ned i den iskalde elven og det er deilig forfriskende. Guttene er i et kjempehumør; de prater løst om alt mulig og tøyser og tuller. Vi har sluppet opp for vann, men kan ikke fylde fra elven fordi det er brevann. Der er en vis risiko for å få e-coli-bakterier fra alle de døde lemmen og andre dyr som ligger oppe på breen. Jeg tør ikke ta sjansen. Den neste timen blir den tøffeste. Vi er veldig slitne og veldig tørste der vi daffer avsted på leting etter vann. Heldigvis finner vi et lite vann på kartet, og igjen er alle ved et trylleslag mer opplagte og klar for resten av turen.

Ved 21-tiden er vi lykkelige over å se Lavvoen stikke opp i det fjerne. Og snart møter resten av gruppen oss med klem og jubel. Etter vår nesten 10 timer lange tur skal det gjøre godt med en sovepose og en god, lang natt der vi kan drømme om nye fjelltopper å erobre.