Det siste året har jeg og guttene vært på mange turer. Men det er en som har manglet i turfølget vårt. Min kone Heidi fikk en hodeskade på en hestefjelltur for to år siden. I helgen hadde vi en tur sammen for første gang på lenge. Barna var med besteforeldre på legofestival i Oslo, så vi kunne ta en etterlengtet kjærestetur.

Vi kjørte til en gapahuk ikke langt fra gården, hvor det er utsikt over vannet Mjermen. Det var en strålende høstdag, med sol og klar, frisk luft, og over vannet lå disen og bølget seg. Til lunsj hadde vi med marinert indrefilet av elg, og på takken bakte vi grovbrød.

Selv om man skulle tro at natur og frisk luft alltid er sundhetsbringene, er det ikke helt tilfellet for en hodeskadet person. Friluftsliv er ikke lenger hva det en gang var når synsnervene blir overveldet av inntrykk fra flammer i bålet, blader i vinden, sterk sol og krusninger på vannet. Heidi tok seg pauser i soveposen, mens jeg hygget meg ved bålet og jobbet med ideer til nye opplevelser på Skogsliv.

Utpå ettermiddagen pakket vi sammen og kjørte hjemover, fylt med glede og lykke over å ha hatt en sjelden tur sammen bare oss to.

Livet går opp og ned. Dagen var en opptur.