Andre del av Skogliv drar til fjells

Per Fredrik Forteller:

Alarmen på telefonen ringer iltert, og jeg som akkurat har lagt meg, tenker jeg irritert i søvntåka før jeg får slått av den intense lyden. Heldigvis var det bare jeg som våkna, de andre får hvile litt til før de må stå opp og gjøre seg klare til dagens store utfordring; Besseggen. Etter å kledd på meg, og gjort klar til frokost, vekker jeg turfølget mitt; Elias og Martin på 8 år. Gutta har gleda seg i flere uker, men er nok spente på hva som egentlig møter dem.

Været ser i alle fall ut til å være på vår side, med sola på vei opp på en knallblå himmel, sjøl om temperaturen gjør at vi hutrer litt rundt primusen, mens havregrøten fortæres. Det er viktig med en god frokost før slike dagsturer, og vi har pakket med oss mat av ymse slag til å kunne kose oss med på turen. Både brødmat, varm mat, og litt nøtter og sjokolade, det kan jo slumpe at det er godt med litt premiering for god innsats underveis.

Gutta har hver sin sekk med vann, og litt ekstra klær i tilfelle været skulle skifte brått og hensynsløst, så legger vi i vei den første kilometeren mot bilen, som så skal ta oss ned til Gjende. Gutta virker opprømte og spente, men også veldig bestemte på at dette ikke skal bli noe problem, og vi skal ha en fin tur. Jeg kjenner jeg gleder meg til å dele opplevelsen av det å gå Besseggen med disse to suverene turgutta.

Etter ankomst Gjende er det litt ventetid før båtavgang, så da får vi tid til å prate litt om dagen, og hvordan vi bør legge opp turen. Båtturen ut til Memurubu går som smurt. Gutta koser seg, og ser storøyd rundt seg på den mektige naturen som åpenbarer seg i dette fantastisk fine området. I det vi går i land, oppdager vi raskt at vi ikke er de eneste som skal gå denne turen i dag. Det er mange mennesker på kaia, men vi tar det med ro, og ikke lenge etter er de fleste forsvunnet oppover lia, og vi kan starte vår ekspedisjon, uten å føle at vi går i kø.

 

Sola har tatt skikkelig tak, og steiker fra skyfri himmel, noe som gjør at det blir hyppige pauser for å lette på antrekket, og få i seg vann. Samtidig nyter vi utsikten fra stadig nye høyder.

Det går ikke så raskt oppover for det er bratt og varmt, men gutta krummer ryggen under sekkene og tar et skritt av gangen. Ikke noe klaging, bare målrettet gange mot målet. Et stykke oppe i lia, sier plutselig Martin: «Se!» «Hæ, hvor?» sier jeg. « Der» sier Martin og peker. Og der, et par hundre meter foran oss krysser en diger villreinflokk stien, og i det vi snur oss, ser vi resten av flokken krysse på nedsiden av oss.

Etter en stund er det tid for litt mat, og vi finner en fin plass i lyngen, hvor brødskivene inntas med stor iver, samtidig som vi nyter utsikten ned til Gjendesheim og Gjende.

 

Vi fortsetter ufortrødent, og koser oss med småprat, og gutta tar innimellom avstikkere for å utforske litt. Spørsmålene kommer jevnt og trutt: «Er det Besseggen? Hvor langt er det dit nå?»

Jeg må nok innrømme at det var lengre til selve eggen enn jeg kunne huske, men vi kosa oss med å «surfe» på snøen, for stien var innimellom dekket av snø. Dette satte ikke mismot i gutta, heller tvert imot. Lunsjen inntok vi i en liten side, med sola stekende ned på oss. «Rett i koppen» suppe og brød får raskt energinivået tilbake på plass i kroppen, og det var bare å fortsette kursen mot selve eggen.

På veien måtte vi forsere flomstore bekker og gjørmete stier innimellom, men dette ble bare morsomme utfordringer for ivrige barneben. Når vi etter en god stund endelig sto ved foten av selveste Besseggen ble øynene store, og lysende på turkameratene. «Skal vi opp der?» «Kult!» Og opp gikk det, i et raskt og lett tempo. Jeg aner ikke hvor gutta har fått fjell-geit genet sitt fra. Ikke merkbart at vi allerede hadde vært på tur i flere timer.

Foto: Per Fredrik Gustavsen

Når vi endelig nådde toppen og speida utover et forholdsvis flatt parti med bare stein, som vi ikke så enden på, ble det til at vi måtte kjøre på med noen kakao og sjokoladepauser, men det var egentlig ikke mer enn vel fortjent. Når vi etter en god stund nærmet oss slutten på dette steinete partiet, og skulle til å begynne på nedstigningen til Gjendesheim, ble vi helt plutselig overrasket av sterk vind, så sterk at gutta slet med å stå oppreist, samt regndråper som piska mot bare ben.

Vi fikk raskt kledd oss om og gått videre, for bare å oppdage at det var vinden som blåste mot fjellet, og ble slengt opp på platået, sammen med vann fra en bekk, som ga oss det vi trodde var en regnskur fra blå himmel. Nedturen gikk raskt og greit og på slutten fant gutta en snarvei via en snørenne, som sparte dem for noen hundre meters gange, da de valgte å skli ned. Moro var det, men vinninga gikk nok opp i spinninga da de valgte å gå opp for å skli ned flere ganger.

 

Samtidig nede ved Gjende

Kasper Forteller:

Sammen med de tre guttene på 5 og 6 år beslutter vi at vi vil gå andre i møte i motsatt retning opp Besseggen og se hvor langt vi kommer. Nede ved Gjende leker guttene lenge ved vannet mens jeg kjøper tre kalde colaer som vi skal gjemme i snøen der oppe et sted og så gi til de tøffe karene når vi møter dem. Vi begynner på oppstigningen i steikende varme.

 Øyvind som har mest astma for tiden lure på hvorfor vi skal gå opp denne bakken som virker uendelig for han. Vi har god tid uten noe mål annet en å møte gjengen et eller annet sted. Vi finner en bekk og leker lenge der.

Det hjelper på optimismen hos guttene og  nå bærer det oppover i rykk og napp. Litt drikke og matpause og lange lekepauser.

Plutselig etter 4 timer har guttene klart å gå 450 høydemeter til en foss. Barna kler seg resolutt av og løper hvinende ut i det sprutende iskalde vannet.

Etter en time ved fossen hører vi et gjallende rop fra oven. Og der står tøffingene oppe og vinker ned til oss, glade og fornøyde. Det blir stor gjensynsglede og med overraskelse i blikket gravde de opp tre colaer av snøen.

Nedstigningen går lettere og etter en times tid er alle i mål på Gjendesheim. Vi sitter og spiser våre brødskiver på en benk med frityrduft inne fra cafeen, noe som får tennene til å løpe i vann.

Sikkerhet

Noen tanker om hva som kan skje på en strålende solskinnsdag på fjellet. Jeg har nok erfaring til å si at man aldri vet hva som kan skje på fjellet. Vi så alt for mange med minimalt med utstyr og mat på fjellet. For min egen del bærer jeg heller med litt for mye enn litt for lite. Da er vi utrustet for å takle en vanskelig situasjon. På Besseggen var nok den største fare at Martin skulle vri en om en av sine løse ankler og ikke kunne gå videre. Oppe på toppen blåste det så mye at han flere gange falt over ende på ryggen. Vinden kjøler godt selv på en varm dag og været kan skifte hurtig. I dagstursekken på sommerfjellet har vi med dette utstyret:

• Vindsekk (Jerven Thermo XL, Med nok plass til to barn og en voksen)
• Vinntett jakke,
• Vindtette bukser,
• Lue
• Votter
• Ullklær
• Tykk genser
• Ekstra sokker
• Rikelig med mat og drikke

• Kart, kartmappe, kompass og gps
• Førstehjelpsutstyr
• Primus og kjele
• Toiletpapir
• Mobil med powerbank
• Guttene bar sine egne klær i sekken og vann i sekken .

På Bessegen er der mye folk og hvis en av barna ble skadet ville det være forholdsvis lett å få hjelp til å få den skadede ned. De fleste andre steder er vi helt alene og man kan ikke regne med at der alltid vil komme et helikopter og  få en skadet ned. Som nevnt i annen artikkel er det væravhengig om helikopteret kan lette og så er der ikke mange av dem ut over Norges land. Da er det godt å kunne overnatte et eller annet sted varm, tørr og mett.

Tredje dag:

Bursdag på fjellet og hviledag

I dag fyller Elias 8 år. Og det feires med ballonger, flagg og sang. Til frokost er det brownies. Etter to dager med toppturer er det tid for hviledag. Det er godt for store og små. Jeg har med lydbøker på mobilen og vi koser oss med Ronja Røverdatter spilt inn av radioteateret. Et par ganger går vi ned og bader, men ellers driver vi hvert med vårt. Barna har med litt småleker og bamser hjemmefra. De får lov å ha med 2 bamser, to leker og to bøker som de selv må bære.

Flere miniatyrspill er populære på hviledagen

Alle fem barn leker leker sammen i snøen mens vi ligger med hver vår bok i solen.

Etter middag går vi en tur langs med Knutshøe for å rekognosere ruten over ryggen. Turen over Knutshøe er en krevende rute med to luftige klyvepartier.

I morgen skal jeg og de eldste guttene gjøre et forsøk.

I  tredje og siste del  av «Skogsliv til fjells» får vi se hvordan det går på denne strabasiøse turen.