Hjemme igjen fra årtiets beste tur. På tur har jeg vært mange gange før, men jeg har aldri opplevd en telttur på vinteren sammen med barna mine. Det var de som gjorde turen til noe helt særlig. De har lekt og sunget, og latteren har runget mellom trærne. Selv med temperatur ned til 25 minus har de jobbet i vei og klart seg bra.

Barna har frosset veldig lite underveis, takket være en masse varme klær, og mine tidligere erfaringer med kaldt vær. Men der er tidspunkter hvor det bare er kaldt. For eksempel når vi skal ut av soveposen om morgenen, og tiden før der kommer varme i teltet fra primusen på kvelden.

Barn er utrolig gode til å være i nuet. Hver morgen har jeg ligget og prøvd å ta meg sammen til å komme ut av soveposen, fordi jeg tenker fremover på hvor kaldt det kommer til å bli. Guttene derimot våkner og begynner å synge, sangen går over i vitser, og så er de to grønne ormer som begynner å kravle rundt oppå hverandre. Godt varme av basingen hopper de ut av soveposen og kler på seg mens jeg kryper stønnene ut. Denne turen vekket noe til live i meg som har ligget i dvale siden jeg sluttet som folkehøyskolelærer. Barna har vist meg at det er fullt mulig å være på vintertur i telt igjen, sammen med dem.

Med en godt lesset pulk og sekk dro vi ut i nattemørket med
pannelamperne på fredag kveld. Været var perfekt: Vindstille, 10 minus og stjerneklar natt. Det kunne ikke vært bedre. Selv om jeg måtte vekke guttene etter å ha sovet i bilen, var de veldig klar for tur, og gikk av gårde med storiver. Øyvind, som ikke har stått mye på ski, jobbet hårdt opp bakkene. Siden jeg hadde nok med å dra pulken og bære ryggsekken, hjalp storebror Martin han Øyvind med råd og støtte. Nedover bakke hadde jeg Øyvind foran meg, og med hele
lasten ga det god fart. En gang gled jeg på isen, og i siste øyeblikk jeg fikk kastet meg til siden så jeg ikke moste Øyvind ned i bakken med 150 kg. Etter en times baksing i mørket kom vi frem til et lite vann der det var en perfekt leirplass.

Alle hjalp til med å få opp teltet i en fart og pakket ut utstyret. Guttene kom seg inn i teltet, og nu var jeg spent på hvor godt gassprimusen virket i kulde. Da jeg skulle pakke min vinterprimus som går på parafin, så jeg til min
forferdelse at en viktig del var ødelagt. Derfor skulle nu sommerprimussen vise hva den dugde til. Jeg og gassprimusen har nemlig vært på tur sammen før, så jeg hadde et lite luretriks på lur. Jeg tok vann fra termosen og helte over gassflasken, og satte flasken i et vannbad, og jammen tente den og varmet teltet hurtig opp.
Da var vi fri for å begynne å fyre opp bål klokken ni på kvelden. Da jeg gikk i teltet var temperaturen ned på 16 minus, og jeg hev inn en pakke med kinderegg til guttene, som imøtekom overraskelsen med gledeshyl. Deilig å være inne i teltet der primusen jobbet støtt og godt, og gav oss en temperaturforskjell på 30
grader mellom inne og ute. Etter et godt måltid med masser av bacon og pasta la vi oss ved 23-tiden. Guttene lå med et sett ullundertøy, et sett fleeceklær, sokker og ullkartanker (store tovede ullsokker av ubehandlet ull), hals, to luer, en fleecepose og to soveposer (Helsport Alta short).

Midt om natten våknet jeg innhyllet i en drøm. Jeg bakset
meg lidt ut av posen og lyttet etter guttene. En svag rolig pust lød fra barna. Jeg kjente med hånden ned i posene deres, og de var brenn varme. Jeg slog på lyset og så på temperaturmåleren, som har en ledning ut i kulden. Inne 15 minus, ute 25. Utrolig at våre kropper i isolerte vintersoveposer laget nok varme til å lage en forskjell på 10 grader mellom ute og inne. Jeg lå lenge og lyttet til guttene og tenkte på kroppen vår som et fantastisk maskineri den er. Bare tilsett mat og drikke, da tikker den og går og holde varmen hele natten. Kulden
holdt seg til neste dag, men vi våknet godt utsovet klokken halv ti. Bare avbrutt av et par toiletbesøk, der det fornødne ble til istapper før det ramte bakken, ble vi i telt og spiste frokost med et innslag av bacon. Guttene var giret og ville ut på ski. Jeg selv kunne godt ha slumret litt etter frokosten, men de var tydelig på hva de ville og det fikk meg opp av døsen. Solen var kommet oppover tretoppene, og badet skogen i det pureste gull.

Når det så kaldt er vanlig skistøvler ikke noe særlig. Jeg
hadde med noen gamle ullsokker som jeg dro utenpå, og skar hull i tuppen til skibindingen. Når sokken blir full av snø gir det god isolasjon. Et ofte stilt spørsmål fra meg: «Fryser du?» Og svaret var: «Bare litt.» Noe annet jeg ofte sagde: «Du kan ikke bare sitte på bakken å leke. Du må røre deg». Jeg var redd for at barna skulle komme over et punkt der de ville være så kalde at det ville
være vanskelig å få hurtig varmen i dem igjen. Det skjedde bare en gang at en av guttene ble ordentlig kald. Vi var kommet tilbake til teltet etter fire timer på ski, og det tok lang tid for meg å få gang i bålet. Øyvind hadde sittet en stund og bare sett på mens jeg ordnet med bålet. Han hadde blitt svett på turen og hadde ikke skiftet til tørre ullklær, noe jeg selvfølgelig skulle sørget for. Han begynte å jamre seg og sa han frøs over hele kroppen. Da var
det på tide og få han inn i teltet og snu situasjonen. Storebror Martin ble med inn, og han tilbød sin mage til Øyvinds kalde føtter. Det var rørende å se Martin ta hånd om lillebror. Jeg fikk tent primusen, og serverte sjokolade og marsipan, og så var vi på sporet igjen. Mens jeg var ute og varmet vann hørte jeg guttene prate
sammen om dagens opplevelser og situasjonen var igjen under kontroll. Kort tid etter opplevde jeg noe som satte en
støkk i meg. Jeg har stor respekt for islagte vann, og har på folkehøyskole trent i å komme opp av isen, så jeg vet hvor kaldt det er. Jeg hadde slått hull i isen med øksen for å sjekke tykkelsen og hente vann, og var fornøyd med en tykkelse på 10 cm. Derfor våget jeg meg ut på den i god tro om holdbarheten, men i det jeg stod og helte vann opp i kjelen, braste isen under meg, og her
stod jeg med vann opp til knærne. Heldigvis hadde jeg vanntette fotposer på, og jeg stod på grunn vann, så jeg slapp med skrekken. Der hadde dannet seg en luftlomme i isen som gjorde den usikker. Jeg gikk med bankene hjerte inn på trygg grunn igjen.

Øyvind hadde sovnet med føttene på magen til Martin, så jeg
måtte vekke han for å få i ham middagen. På hele turen var jeg nøye med å holde kaloriinntaket på et høyt nivå. Det krever mye av kroppen å fungere i slike temperaturer, spesielt for barn. Med
masse mat og drikke, gjerne varmt, kan man ofte unngå frostskader og nedkjøling. Jeg måtte få nok brensel på
ovnen så den kunne brenne hele natten. Etter at vi hadde fortært ti kjøttkaker med tilhørende potet og bacon, var det tid for posen og eventyrlesing.

Siste dagen våknet vi til kun 16 minus, som føltes rent lunt.
Og der har vi igjen det med å være i nuet. Mens jeg lå i soveposen og gruet meg til å stå opp, lå jeg akkurat da og så frem til å sitte i bilen og kjøre hjemover. Men tanken varte bare et øyeblikk, for da sa Martin «Søren også. Dette var den siste natten» og «Jeg gleder meg til å stå på ski». Da bestemte jeg meg for at dette skulle bli en lang og god dag. Ikke noe med å forte seg hjem bare fordi det var den siste dagen. Vi fikk laget oss et deilig stort bål ved hjelp av en solid sag og øks, og jeg hentet store trær og kløvde opp. Vi satt alle rundt bålet og hadde en lang frokost mens vi så solen titte frem. Vi tok små turer
på ski, og hadde lange pauser ved bålet. Martin gikk alene sammen med Øyvind ut til veien. Han hadde med pulken og la igjen utstyr, slik at vi kunne hente det med bilen senere. Gjett om han var stolt når han kom tilbake! Sammen pakket vi leiren ned, tok turen tilbake
til bilen, og jeg kjørte hjem som en lykkeligere mann.

Her er filmen bak historien